Fremskritt innen batteriteknologi for elbiler kan gjøre lading konkurransedyktig med tankingstid, hvis ladeinfrastrukturen kan holde tritt
Infrastrukturprosjekter for ultra-hurtiglading er også i gangkinesiskbyer. Beijing har som mål å bygge 1 000 ultra-hurtigladestasjoner innen utgangen av 2025, og Chongqing vil distribuere 4 000 ekstra ultra-hurtigladere innen utgangen av 2025. Disse regionale planene stemmer også overens med XPeng og Volkswagens planer om å lansere 20 000 ultra- i flere kinesiske byer.
Andre steder,Koreahar sett en rask vekst i hurtigladerbeholdningen (inkludert ultra-rask), økende fra 34 000 i 2023 til 47 000 i 2024. I 2025 planlegger myndighetene å distribuere 4 400 nye hurtigladere i områder med høy etterspørsel. Koreas totale budsjett for å forbedre ladeinfrastrukturen ble hevet med 40 % sammenlignet med 2024 til 620 milliarder KRW (koreanske won) (425 millioner USD), med 60 % av det tildelte budsjettet rettet mot hurtigladere, og resten dedikert til trege smarte{13}ladeinstallasjoner. IIndia, tre store statlige-eide oljemarkedsføringsselskaper bygde nesten 8 000 raske-ladepunkter i løpet av 2023 og 2024, finansiert av FAME Phase II-ordningen.
EV-eiere rapporterer at ladehastighet er deres viktigste hensyn når de bruker offentlige ladere. Sikkerhetshensyn knyttet til EV-batteriteknologi har lenge vært en begrensende faktor for å oppnå raskere lading, men nyere innovasjoner omformer nå det raske-ladelandskapet.
Under lading frigjøres litiumioner fra katoden til anoden. Hvis prosessen er for langsom sammenlignet med ønsket ladehastighet, kan litium samle seg på anodeoverflaten, og danne dendritter – nål-lignende strukturer som kan trenge gjennom batteriet, og potensielt forårsake kortslutninger og ukontrollerte branner. I det siste har imidlertid noen batteriprodusenter i stor grad lyktes med å løse dette gjennom avanserte anodedesign, som fler-gradientlagstrukturer, som akselererer litiumopptaket.
I 2023 lanserte CATL Shenxing-batteriet, som er i stand til å lade omtrent 30 % av batteriet på bare 5 minutter, og gir 200 km ekstra rekkevidde. Dette ble ytterligere forbedret i 2024, da de ga ut et batteri med lignende energitetthet, men raskere ladehastigheter i samarbeid med SAIC-GM – noe som gjør det mulig å lade opp over 40 % av batterikapasiteten på 5 minutter – samt et batteri med samme ladehastighet (30 % på 5 minutter), men økt energitetthet på 300 km, noe som gir ytterligere rekkevidde på 300 km. Til sammenligning kan en typisk Tesla-superlader tilby omtrent 100 km ekstra rekkevidde på samme tid.
I mars 2025 satte BYD en ny standard med sin Super-e-plattform, som hevdes å levere rundt 400 km rekkevidde på 5 minutter. Dette spranget ble muliggjort av neste-generasjons silisiumkarbidkraftbrikker, full-væske-kjøling og en 1 000 V-arkitektur, som tillater kobling med 1 MW lading. Bare en måned senere annonserte CATL den andre generasjonen av Shenxing-batteriet, som tilbyr enda høyere ladehastigheter. Megawattlading var tidligere begrenset til{12}}tunge kjøretøyer, der energien ble fordelt på batteripakker som var omtrent ti ganger større enn i personbiler. Nå bringer fremskritt innen batteriteknologi og ladeplattformer denne muligheten til personbilmarkedet, med de første modellene allerede i salg i Kina.
Den fulle realiseringen av disse fordelene avhenger imidlertid av utplassering av ultra-høy-ladeinfrastruktur. Megawatt-ladere legger betydelige belastninger på nett, og krever ofte oppgraderinger som kan redusere eller begrense distribusjonen betydelig, og er dyrere enn hurtigladere, noe som kan resultere i høyere ladepriser for forbrukerne. Sammenkobling av disse laderne med batterilagring for å redusere toppetterspørselen og optimalisere nettbruken kan være en vei for å akselerere utrullingen-. Som en anerkjennelse av den infrastrukturelle utfordringen har BYD – sammen med sin Super-e-plattform – annonsert planer om å distribuere 4 000 megawatt-ladere støttet av batterilagring i Kina. Denne utviklingen vil også styrke den gjensidige avhengigheten mellom de to største batterimarkedene – EV-batterier og batterilagring – potensielt øke konkurransefortrinnet til produsenter som produserer begge, slik som BYD og CATL.
For de fleste forbrukere kan pålitelige hurtigladernettverk som kan lade et kjøretøy på 15-20 minutter være tilstrekkelig for langdistansereiser. Imidlertid kan muligheten til å lade elbiler i en tidsramme som kan sammenlignes med å fylle bensin på konvensjonelle biler akselerere forbrukernes adopsjon ytterligere.
Plasseringen og hastigheten til offentlige ladestasjoner gjenspeiler typisk bruk
De fleste offentlige ladere er sakteladere i urbane områder, men motorveiladere står for en større andel av kapasiteten
Individuelle land og byer har tatt ulike tilnærminger til utplassering av offentlige ladestasjoner, basert på fordelingen av befolkningen, tilgjengeligheten av hjemmelading og veinett, selv om det er noen fellestrekk. For tiden, i Europa og USA, er mer enn to-tredjedeler av ladere plassert i urbane områder. I EU har utplasseringen stort sett fulgt boligmønsteret, og over 70 % av befolkningen bor nå innenfor 1 kilometer fra et ladepunkt. I USA, som har lavere befolkningstetthet, bor mindre enn halvparten av befolkningen innenfor 1 kilometer fra en lader.
Den offentlige ladeinfrastrukturen i byer og urbane områder består hovedsakelig av sakteladere (mindre enn eller lik 22 kW), som var den mest brukte teknologien inntil relativt nylig. Bare 15 % av de offentlige urbane laderne i Europa er vurdert til over 22 kW. Denne andelen er litt høyere i USA, hvor nesten 30 % av urbane offentlige ladere er raske. Mens utplassering av hurtigladere kan bidra til å betjene flere elbiler per ladepunkt hver dag, kan begrenset tilgjengelig nettverkskapasitet i bysentre eller urbane områder utgjøre et hinder.
I gjennomsnitt, i USA og Europa, er mellom 4 % og 6 % av offentlige ladepunkter plassert langs motorveier og har en hastighet på minst 22 kW. Norge er et unntak, med nesten 20 % av ladelageret som hurtigladere plassert ved siden av motorveier, som et resultat av et mål for 2016 om å installere hurtigladestasjoner minst hver 50. km på hovedveier for å støtte lang-turer. Når man vurderer ladekraft fremfor poeng, blir andelen enda større, med 35 % av offentlig ladekapasitet plassert langs motorveien i Norge. På tvers av alle land som vurderes, er andelen motorveiladere i form av total effekt høyere enn ved lager av ladepunkt, ettersom motorveiladere har en tendens til å være raskest.
Store europeiske byer har vanligvis flere ladere per elbil enn omkringliggende områder
De ulike egenskapene til veier, bygninger og parkeringsplasser i ulike byer kan påvirke strategien for utplassering av offentlige ladere. I byer som Amsterdam, hvor bolig- og kontorbygg ofte har mindre privat parkering, må flere offentlige ladere være tilgjengelige. Offentlige ladere i byer skal også betjene drosjer og budbiler, som nattlading ikke er tilstrekkelig for, samt andre besøkende til byen som kan ha behov for å lade i løpet av dagen. Fordelingen mellom overnattingslading fra beboere og mulighetslading for andre kjøretøy vil påvirke hastigheten og fordelingen av offentlige avgifter, som reflektert av ladekapasiteten per EV i bestanden.
Europeiske byer har ulike nivåer av elbiladopsjon. Skandinaviske byer som Oslo, Stockholm og København har den høyeste andelen elbiler i sin bilpark, med 55 %, 35 % og 20 % av bilene som er elektriske. Som det mest modne markedet har Oslo også en av de høyeste andelene elbiler per lader (over 30) og den laveste tilgjengelige kapasiteten per elbil (rundt 1 kW). Både København og Stockholm har mindre enn 10 elbiler per offentlig ladepunkt i byen – lavere enn landsgjennomsnittet, noe som indikerer at utvidet dekning i byer har blitt prioritert foran landlige områder rundt motorveier.
Byer i Nederland, Tyskland og Frankrike har en lavere andel elbiler i bilparken; over Amsterdam, Utrecht, Paris, Berlin og München er mellom 6 % og 13 % av bilene elektriske. Når det gjelder både dekning og kapasitet, presterer de nederlandske byene bedre sammenlignet med det nasjonale og urbane gjennomsnittet. Spesielt indikerer gapet mellom bykapasiteten per elbil og landsgjennomsnittet at disse byene har lagt større vekt på raskere ladere og å installere dem i en høyere tetthet sammenlignet med andre områder utenfor byen.
Europeiske motorveier har mer laderdekning enn motorveier i USA
Ved utgangen av 2024 hadde over 75 % av det europeiske motorveinettverket ladere på det meste 50 km fra hverandre, mens bare 35 % av det amerikanske motorveisystemet hadde samme dekningsnivå. Innen Europa er dekningen variert: For eksempel i Nederland, Belgia, Norge, Tyskland og Frankrike har over 90 % av motorveinettet et ladepunkt hver 50. km, mens i Spania og Polen er andelen under 80 %. På samme måte varierer utplasseringen i USA mellom regioner. I Stillehavsregionen (f.eks. California, Oregon og Washington), som har den største andelen elbiler, har 70 % av motorveiene ladeinfrastruktur hver 50. km, men i sentrum av landet er andelen mellom 20 % og 30 %.
Ultra-hurtiglading (150 kW og over) gir den mest direkte sammenligningen med en konvensjonell pitstop på motorveier, der ladetider på 15 minutter kan gi ytterligere 150 km kjørerekkevidde.1 For lange turer på mellomstatlige eller internasjonale korridorer kan elbilsjåfører foretrekke en lengre pause, noe som betyr at hurtiglading med hastigheter på mellom 1220 kW og også kan være 1220 kW-alternativer. Hvis man også tar med hurtigladere, øker ladedekningen i EU, med ytterligere 25 % av veiene som har hurtiglader minst hver 50. km. I USA øker også andelen av det mellomstatlige veinettet som dekkes av en ladestasjon fra nesten 30 %, når man kun vurderer ultra-hurtiglading, til nesten 40 % når man også inkluderer hurtiglading.
Til tross for den høye ladeinfrastrukturdekningen langs europeiske veier, er antallet hurtigladestasjoner- langs motorveier fortsatt betydelig lavere enn bensinstasjoner. Å sikre et tettere ladenettverk vil bidra til å håndtere rekkeviddeangst og bidra til å skape tillit til bruk av elbiler ved å gjøre lading like praktisk og betryggende som konvensjonell drivstofffylling. Dette vil gi mer fleksibilitet i planleggingen av ruter rundt ladestopp og bidra til å håndtere verste-scenarier, for eksempel uventede omveier, trafikkforsinkelser eller ekstreme værforhold.
Offentlig lading er ikke alltid lik tilgjengelig lading
Omtrent 20 % av offentlige ladere i Europa er faktisk «semi-offentlige», noe som betyr at tilgangen er begrenset til en del av befolkningen, for eksempel ladere levert av hoteller eller supermarkeder som kun er tilgjengelige for kunder. Slike ladere kan også ha fysiske barrierer og mer begrensede timer, noe som forringer ladetilgangen og opplevelsen.
Tekniske barrierer kan også hindre brukervennlighet, selv for fullt offentlige ladestasjoner, slik det kan forekomme med inkompatible pluggtyper (f.eks. Type 2, Combined Charging System, CHAdeMO). Andre faktorer, som betalingssystemet eller (i tilfelle av Tesla-ladere), kjøretøyets merke, kan også begrense brukervennligheten til ladeinfrastrukturen, og redusere den generelle tilgjengeligheten. Standardisering, i kombinasjon med tilgang til pålitelige data om tilgjengelighet og prising av ladestasjoner, vil derfor være viktig for å gjøre offentlig ladeinfrastruktur mer tilgjengelig.
Offentlig ladekapasitet for lette-pliktige elbiler blir nesten nidoblet til 2030
Generelt har tidlige brukere av elbiler hatt en tendens til å ha høyere tilgang til hjemmelading enn den bredere befolkningen. Selv om elektriske LDV-er representerer 15 % av den globale lagerbeholdningen i 2030 i TRINNENE – som kan betraktes som å gå forbi den tidlige-adopterfasen – forventes hjemmelading å forbli den foretrukne måten å lade en elbil når den er tilgjengelig, gitt rimeligheten og bekvemmeligheten. Ladetilgjengelighet på andre private steder, for eksempel på arbeidsplasser, og offentlig lading, vil også støtte mer utbredt bruk av elbiler, spesielt blant befolkninger uten tilgang til hjemmelading, eller for å reise lange avstander. I TRINNENE legges det til rundt 150 millioner ladepunkter fra 2025 til slutten av 2030, med nesten to-tredjedeler av dem som er hjemmeladere, 30 % andre private ladere og de resterende 8 % offentlige ladepunkter.
Utbyggingen- av offentlige ladepunkter i STEPS er ment å gjenspeile antallet som kreves for å betjene beholdningen av elektriske LDV-er som er anslått i scenariet. Som sådan er ladeprognosene basert på retningslinjene og markedstrendene som driver kjøretøyprognosene, i motsetning til bare å matche-ladingsrelaterte retningslinjer og forskrifter. Ladepunktsprognosene tar imidlertid hensyn til regionale trender, som den historiske utviklingen av antall ladepunkter per EV, andelen og kapasiteten til offentlige hurtigladere, og tilgang til hjemmelading og annen privat lading. Generelt, ettersom EV-markedene modnes, forventes optimalisering av det offentlige ladenettverket å bli bedre, noe som betyr at utnyttelsen kan øke uten negativ effekt på brukeropplevelsen. I tråd med dette, i TRINNENE, øker antallet elektriske LDV-er per offentlig ladepunkt på verdensbasis fra rundt 11 i 2024 til rundt 14 i 2030.
Antall tilgjengelige ladepunkter utgjør bare én dekningsmåling; den installerte ladekapasiteten er også viktig. Offentlige hurtigladere, med sin høyere ladekapasitet, er i stand til å gi mer energi og betjener dermed flere elbiler per dag enn sakteladere. Over halvparten av ladekapasiteten som er installert for å betjene elektriske LDV-er mellom 2025 og slutten av 2030 i TRINNENE, har form av raske offentlige ladere. Det betyr at den offentlige hurtigladekapasiteten er mer enn tidoblet innen 2030, mens den private ladekapasiteten blir mindre enn firedoblet.
IKina, er det relativt lave forholdet mellom elektriske LDV-er og offentlige ladepunkter som har blitt opprettholdt det siste tiåret delvis fordi kinesiske elbil-eiere har hatt en tendens til å være konsentrert i tette byer med begrenset tilgang til hjemmelading. I STEPS er forholdet mellom elektriske LDV-er per offentlig ladepunkt fortsatt relativt lavt, men vokser fortsatt til rundt 11. Beholdningen av offentlige ladepunkter i Kina vokser mer enn tredoblet innen 2030 i STEPS, og når over 12 millioner ladepunkter. Andelen offentlige hurtigladere fortsetter å vokse, slik den har gjort i løpet av første halvdel av dette tiåret, og øker fra rundt 45 % i 2024 til over 50 % i 2030. I 2024 la Kina til omtrent 850 000 offentlige ladepunkter. De gjennomsnittlige årlige tilleggene som trengs for å nå den offentlige ladelageret anslått i STEPS i 2030 er omtrent 75 % høyere enn det ble observert i 2024, og 60 % høyere enn tilleggene i 2023. For at Kina skal nå en elektrisk LDV-beholdning på rundt 140 millioner i 2030, som i TRINNEN, vil det kreve å opprettholde et EV-poeng på gjennomsnittlig 1 EV-poeng på 1. tillegg på 1,5 millioner ladepunkter hvert år. Den offentlige ladekapasiteten i Kina øker med rundt 900 GW til 2030 i TRINNENE. For å begrense stresset som elbil-lading legger på nettet, har den kinesiske regjeringen publisert en policy for standardisering av kjøretøy-til-nettteknologi, der elbiler forventes å gi 10 GW fleksibel kapasitet innen 2030.
IEuropa, dobles beholdningen av offentlige ladepunkter innen 2030 i TRINNENE for å nå mer enn 2 millioner. Andelen hurtigladere fortsetter å øke og når 30 % i 2030 i STEPS, opp fra mindre enn 20 % i 2024. Som sådan når offentlig ladekapasitet over hele Europa 115 GW i 2030, inkludert sakte og hurtigladere. Økningen i andelen hurtigladere, samt veksten i deres gjennomsnittlige effekt, betyr at mens forholdet mellom elektriske LDV-er per ladepunkt øker fra under 15 i 2024 til nærmere 25 i 2030, øker den offentlige ladekapasiteten per kjøretøy til over 2 kW per elektrisk LDV. Dette nivået av offentlig ladekapasitet overskrider effektmålene som er fastsatt i EU AFIR (1,3 kW per batteri elektrisk LDV og 0,8 kW per plugg-in hybrid). For å nå nivået for offentlig lading som er anslått i TRINNENE i 2030, må Europa legge til 210 000 offentlige ladepunkter per år i gjennomsnitt frem til 2030, som er mindre enn 275 000 offentlige ladepunkt lagt til over hele Europa i 2024.
Utover EU-regulering er det nasjonale mål for offentlig ladeinfrastruktur i Europa. For eksempel har den franske regjeringen som mål å ha 400 000 offentlig tilgjengelige ladestasjoner innen 2030, omtrent to-}og-en- ganger antallet tilgjengelig ved slutten av 2024. Den britiske regjeringen har uttalt et mål om minst 300 000 offentlige ladestasjoner i 2030, ca. tre-og-en{11}}ganger av bestanden i 2024. Den tyske regjeringen har også tidligere satt et mål på 1 million offentlige ladepunkter innen 2030, selv om energiindustrigrupper har kritisert dette målet for å være mer enn det som vil være nødvendig.
IUSA, vokser bestanden av offentlige LDV-ladepunkter fra nesten 200 000 ved slutten av 2024 til over 500 000 ved slutten av 2030 i TRINNENE. Dette forutsetter at den historiske trenden i det økende forholdet mellom elektriske LDV-lager per offentlig ladepunkt fortsetter, og at det i 2030 er nesten 40 elektriske LDV-er per offentlig ladepunkt, opp fra rundt 32 i 2024. Selv om dette forholdet er betydelig høyere enn det globale gjennomsnittet, tyder nyere undersøkelsesfunn på at over 85 % av amerikanske elbil-eiere har tilgang til huseiere i USA. Med økende EV-salg forventes imidlertid denne andelen å synke. I tillegg bruker flertallet av elbileiere med hjemmeladere fortsatt offentlige ladere ukentlig.
Andelen hurtigladere i USA vokser fra mindre enn 30 % i 2024 til 40 % i 2030 i STEPS, noe som betyr at den tilgjengelige offentlige ladekapasiteten per elektrisk LDV vokser til over 1,5 kW per EV. I 2024 la USA til omtrent 35 000 offentlige ladepunkter over hele landet. For å nå de mer enn 0,5 millioner som ble anslått i TRINNENE i 2030, må USA bygge ut et gjennomsnitt på 58 000 offentlige ladepunkter per år. Ved utgangen av 2024 var færre enn 200 stasjoner finansiert gjennom NEVI-programmet i drift (som representerer mindre enn 1 % av de offentlige avgiftstilleggene i 2024), men over 3 500 hadde betingede tildelinger eller avtaler på plass. Men ettersom retningslinjene som ligger til grunn for implementeringen av NEVI Formula Program nå er under vurdering, er fremtiden for føderal finansiering for EL-ladeinfrastruktur usikker. Likevel har NEVI og andre føderalt finansierte ladepunkter tidligere blitt estimert til å representere mindre enn 15 % av annonserte ikke-hjemmeladedeployeringer.
IIndia, øker antallet offentlige ladepunkter fra 75 000 ved utgangen av 2024 til rundt 375 000 innen utgangen av 2030 i TRINNENE for å støtte et lager på mindre enn 3 millioner elektriske LDV-er. Som et resultat av dette er det i TRINNENE i 2030 rundt 7 elektriske LDV-er per offentlig ladepunkt, opp fra færre enn 4 i 2024. For å nå denne anslåtte bestanden av offentlige ladepunkter, vil det i gjennomsnitt måtte legges til rundt 50 000 ladepunkter hvert år frem til 2030, omtrent 30 % flere enn antallet 20 tillegg i India. E-DRIVE-ordningen inkluderer 20 milliarder INR (indiske rupees) (240 millioner USD) for offentlige el-ladestasjoner, med planer om å støtte en målrettet 22 100 elbil-ladere for elektriske fire-biler til og med mars 2026.
I andre land legges det til omtrent 630 000 offentlige ladepunkter mellom slutten av 2024 og 2030 i TRINNENE, eller et gjennomsnitt på 105 000 nye offentlige ladepunkter per år. Regjeringer over hele verden har satt mål for offentlige ladepunkter for å støtte utvidelse til 2030 og utover. Japan sikter seg inn på en beholdning av 300 000 offentlige ladepunkter innen 2030, omtrent 9 ganger beholdningen ved slutten av 2024. Regjeringen i New Zealand har som mål å ha 10 000 ladepunkter innen 2030, en syv-dobling fra slutten av 2024. Over hele Sørøst-Asia har Indonesia sikte på å nå {0{15} stasjoner 30 og Thailand 12 000.
